Den lille stasjonsbyen utenfor Oslo er i vekst, og den sentrale plasseringen gjør det veldig enkelt å reise hit. Tettheten til hovedstaden gjør at det sjelden blir skikkelig bortetur-følelse her, men noen ganger er det deilig med en praktisk og enkel tur.

Og Lillestrøm er et sted med historisk fotballkultur. Helt fra Kniksen til Tom Lund, som det heter i en viss sang. Her elsker man dødballer, taklinger og en og annen driblefant. Supporterkulturen lever også på Romerike.

Transport: Mulighetene er legio: Fly til Gardermoen, tog via Oslo eller E16.

Pub: Her har vi endt på litt ulike steder de siste årene. Vi har blitt innestengt på Kulturpuben av politiet, men også stått i full offentlighet i gågaten. Lillestrøm har puber med navn som RePUBlic, BARski og BARcode, så her lukter det uansett lilla lys i baren og harry drinker.

Stadion: Åråsen er en klassiker, selv om det først og fremst er den gamle, “engelske” langsiden fra 70-tallet som fortjener den betegnelsen. Resten er fra tidlig 2000-tall, og mest kjent for å ha huset Orderud-rettssaken. Bortefeltet er helt greit, men med noen latterlige leilighetsbalkonger bak. Anbefaler beboerne å låse balkongdørene denne gangen.

Motsupportere: LSK har en ultrasaktig supporterkultur, og er blant topp fire supportergrupper i Norge. Ja, det er tromme og en god del challala, men de er ofte mange, høylytte og veldig gule. Det finnes de som er mer svartkledde og litt skumlere å møte også.

“Challalalalalaa, Å Josenbåjj”: Denne klubben har bydd på så mange grusomme øyeblikk at det er forståelig om noen betakker seg denne turen. Men la meg da minne om 29. mai 2018, da vi vant på et fullsatt Lerkendal i 30 graders varme, var serieleder og herjet på Trondheims puber utover søndagsnatten. En av de beste bortekampopplevelsene noensinne.

Trondheim er dessuten en helt ok by (hvis det er lov å si for en bergenser), i hvert fall når temperaturen er noenlunde levelig.

Transport: Fly er nok det mest aktuelle. Imponert over de som tar buss eller bil til Trondheim, men diasporaen i Oslo kan fint hoppe på Dovrebanen.

Pub: Selvsagt nok å velge i. Lille London har blitt vår stampub der oppe, den er stor og har tilsynelatende en viss toleranse for brølende bergensere. Kan ellers anbefale steder som Habitat, Moskus, ØX, Den gode nabo og Ila Brainnstasjon for de mer ølsnobbete.

Stadion: Lerkendal er stor og mektig, men noen fantastisk fotballstadion er det ikke. Oppdelt i etasjer og med mye dødareal. Bortetribunen er lengst ute og lavest på den ene langsiden, noe som betyr at sikten ikke er all verden, men man er i hvert fall synlig på tv. Som oftest får vi et utvidet felt, slik at de fleste står innenfor selve banens lengde.

Motsupportere: Tiden da Kjernen var var en vits, er forlengst forbi. Norges tredje største by har en av Norges beste supportergjenger også. De har tatt mye inspirasjon (les: kopiert) fra sine CL-motstandere opp gjennom årene. Her er det Pippi-sang og challalala, men tross alt er de mange og lager bra trøkk oppunder taket i sine bøttehatter og North Face. På langsiden går det derimot fortsatt mye i bart, termos med karsk, pledd og “Joss - En - Båjg”

Mens vi venter på å kunne reise: Her er noen reisebrev fra gamle dager

Har har ikke Brann spilt på 15 år. Sånn sett er Hamar et must for oss som samler på baner. Byen Hamar er kanskje ikke et like stort must, men det er tross alt en slags by. Her finnes det puber og spisesteder i gangavstand fra stadion.

De største attraksjonene er jernbanemuseum, en gammel hjuldamper og et opp-ned vikingskip. Fin tur for samferdselsinteresserte, med andre ord. Og så kan vi vestlendinger se forundret på de store seilbåtene i havnen: Ja, de seiler faktisk på dette brakkvannet de kaller Mjøsa.

Transport: Hamar er et togknutepunkt, så tog må jo være den beste reisemåten. Men dette er jo Østlandet, så veiene er veldig gode også. Og det er kort ned til Gardermoen. For dem som liker å gjøre livet komplisert, kan “Skibladner” på Mjøsa anbefales. Bortetur anno 1860.

Pub: En del å velge mellom. Docile er en ganske hardbarket Hamkam-pub, kanskje ikke stedet å gå nå. Ellers er det flere irske puber og et god ølpub med det vestlandske navnet Heim. Om sommeren settes det opp “strandbar” nede ved Mjøsa.

Stadion: Dessverre ser det ut til at Hamar kommune gjør sitt beste for å gjøre opplevelsen verst mulig. I januar rev kommunen like godt den gamle, klassiske hovedtribunen på Briskeby. I dens sted skal de bygge ny politistasjon (!) med en merkelig, inkorporert tribune. Kanskje blir det direktegang fra tribunen til varetektscellene? Her skal det slås ned på ulovlig pyro. Om tribunen er klar til august, fremstår i beste fall som usikkert. Hvis ikke, vil Briskeby kun ha tribune på to sider, og en kapasitet på ynkelige 4000.

Motsupportere: Tja. Hamkam-supportere kan være alt og nesten ingenting. På sitt beste er de kokende og mange, men det virker som om de fleste bor i Oslo og dermed stiller flest der. De var 3000 på Intility, for eksempel. Glade i merkeklær og øl, og en utpreget engelsk stil.

Dette kan bli et høydepunkt, i hvert fall hvis man ser bort fra selve kampopplevelsen (som strengt tatt ikke grunnen til å reise på bortetur). Selv om halve Norge dro til Nord-Norge i koronasomrene, er fortsatt Tromsø litt eksotisk for oss søringer.

Forvent midnattssol i Storgata, aggressive måker og ekstremt festglade nordlendinger på byen lørdagen. Tromsø har et fortettet sentrum og masse puber. I tillegg er det Bukta-festivalen denne helgen, noe som borger for overkok i gatene etter midnatt.

Nedsiden er dyre hotellrom og dyr øl. Tromsø-folket vet å flå sine gjester. Vi blir neppe mange på bortetribunen på Alfheim, men kvalitet>kvantitet. Værmessig er det bare å være forberedt på alt fra shorts hele døgnet til dunjakke og frostspreng.

Transport: Her er det nesten dumt å si annet enn fly. Men dette er tross alt i “fellesferien”, så det kan jo hende noen finner andre, langsommere transportmidler. Det er i hvert fall denne skribentens plan, ene veien i hvert fall. Da har man biltur eller fire dager på hurtigruten som alternativer - eller tog via Sverige til Narvik og buss og båt videre.

Pub: Her kan vi velge og vrake. Klassikere som Blårock, Skarven og Ølhallen er still going strong. Sistnevnte er en opplevelse på dagtid. Og så er det kommet mange hippe steder med svindyr fancyøl. “Værsjteatsjæ” (Verdensteateret) er en liten favoritt.

Stadion: Her blir det verre. Alfheim er en av de mer traurige stadionene. Føles fortsatt halvferdig ut, med noen evigvarende provisorier bak målene og en merkelig vip-langside. Bortesupportere plasseres stort sett på enden av den ene skikkelige langsiden, men noen ganger på en stillastribune uten tak.

Motsupportere: Tromsø er dessverre ingen kokende fotballby. Men en viss bedring har det vært de siste årene, etter at noen yngre krefter tok kommandoen fra den møllspiste isteddybjørnen som tilsynelatende styrte “Isberget”. Noen figurer er likevel igjen fra det gamle, se opp for gigantflagg og PR-kåt bar overkropp.

Uff, ja. Vi må vel opp igjen her. Denne kampen var ikke savnet det året vi var i Obos. Molde er kanskje den minst spennende “byen” i eliteserien, og sjansene for seier føles jo ikke akkurat kjempestore.

Men: Molde er på Vestlandet, og det er juli. Det betyr at reisen dit kan bli spektakulær - og utsikten vekk fra byen mot Romsdalsalpene når man sitter med en øl på kaien, er jo flott.

Og skulle vi slumpe til oss et poeng eller tre, er det få ting som føles bedre på Hurtigruten eller bussen sørover igjen.

Transport: Alle veier fører ikke til Molde, men med god tid og enda flere ferger enn til Ålesund, kommer man seg der til slutt. Et alternativ er altså fly eller Hurtigruten, ikke minst hjem igjen: den går en drøy halvtime etter kampslutt - noe som går fint å rekke, siden kaien er like ved stadion. OBS: Hurtigruten er ikke lenger hurtigruten - det er Havila Kystruten som har avgangen fra Molde denne søndagen. Helt nytt skip, har både dyre lugarer og billigere liggestoler.

Pub: I følge google har Molde fire puber, så det er ikke mye å velge mellom. Vi har tidligere havnet på Brygga/Tangenten - et mørkt lokale med en uteservering mot fjorden. Molde har også én god ølpub: Tapp & Kork.

Stadion: Røkkeløkken var først ute i stadionboomen i Norge. I 1998 var den et lite mirakel, nå er den mer standardversjonen av et moderne, overdimensjonert stadion. Her blir det mange blå seter. Bortesupporterne stues inn i hjørnet som ikke vises på tv. Vaktene er kjent som Norges jævligste.

Motsupportere: Et trist kapittel. Ikke for det, fotballinteressen er stor i Romsdal. Men supporterkultur har de aldri fått, og Tornekrattet fremstår oftest som en liten stikkebusk.

Dagen etter St. Hans er det nytt vestlandsderby, denne gang på et mer tilgjengelig sted. Stavanger kommer vi oss lett til, og disse kampene har en viss tradisjon for kok og stort oppmøte fra vår side. Påskeegg-kampen i 2019 er det ferskeste eksempelet, men også på 90-tallet og tidlig 2000-tallet kokte det godt i Stavanger.

Mye kan skje på ett år, og Viking har falt ned som en lort etter opphaussingen på både bane og tribune årene før. Det betyr færre kjepphøye siddiser i gatene og mer tradisjonelt syt.

Stavanger er tross alt en by, og kan by på nok av puber og spisesteder med kvalitet. Turen ned er fin og kan gjøres på en (lang) dag t/r. Dette burde være en no-brainer. Klarer vi 1000 på bortefeltet?

Transport: E39 gjelder for de fleste. Fergene over Bjørna- og Boknafjorden skal få kjørt seg igjen. Her blir det jenka, sveler og assorterte rusmidler. Et mulig alternativ er Fjord Line, men da må man overnatte i Stavanger. Fordelen er bar ombord og danske priser.

Pub: Vi må spre oss på flere, og Stavanger har noe for de fleste. Nede i Vågen ligger harrystedene og uteserveringene på rekke og rad. Litt lenger i inne i sentrum finner man gode ølsteder (Cardinal, På Kornet, Lervig, Øst). Martinique er en klassiker, med uteservering.

Stadion: Den har fått et sponsornavn og kunstgress, men Viking stadion er ellers fortsatt blant Norges bedre stadioner. Bortefeltet er faktisk bedre enn det var før, et stort felt med rundt 20 rader uten noen etasjeskiller.

Motsupportere: Ikke lett å vite hva som møter oss – hoppende ultras eller sytende siddiser med krav om at “Adle må gå”. Felt O & Co er lett bipolar. De skal ha ros for å samle seg på tribunen, men ellers spriker det meste. Mange som tøffer seg på sosiale medier, så et visst potensial for spetakkel i gatene (hei, Snorre!).

Så er det tid for kamp på Fargeskille stadion i LANs nye rike. Dette er vestlandsderbyet som er et av de mest kronglete stedene å komme seg til langs bakken. På den andre siden gir en busstur opp hit uante muligheter for fergekok og blussing langs fjord.

Og Ålesund er faktisk en flott by. Jugendhus, sund og fjord. Bakke opp og ned, måkeskrik og fiskebåter. En by med sjarm, omgitt av flott natur. Bare synd at alle ålesunderne er på kjøpesenteret Moa i stedet for i byen sin.

Transport: Fly er jo raskest, men buss vakrest. I gamle dager måtte man ta ferge fra flyplassen, det hadde sin sjarm. Regn ni timer med buss eller bil, til gjengjeld er turen ren vestlandsporno. Kommer du fra Østlandet? Raumabanen er en opplevelse.

Pub: Ålesund har greit utvalg av puber. Dirty Nellys er en klassisk irsk fotballpub, for eksempel. Molo en svær og dyr fancyølpub. De mest legendariske kveldene har likevel endt på Smutten, byens evige brune vannhull, med tønnebord og utstoppede dyr.

Stadion: Color Line aka Fargeskille aka Danskebåten var en revolusjon da den åpnet i 2004, komplett med John Arne Riise-statue utenfor. En svær hovedtribune i intet mindre enn tre etasjer ruver over resten. Selv bortetribunen er oppdelt med en mur i midten. Pluss for tak, det trengs ofte.

Motsupportere: For 15 år siden var Danskebåten nesten alltid stappfull av oransje plagg. Supporterklubben Stormen er nå blitt til en frisk bris, men det finnes også yngre og mer dynamiske miljøer. Blant annet fikk de en del ros for tifoene sine i fjor. Men hva skjedde med Rollon Casuals?