Gu' kor herlig det er med bortekamper. I Brann har vi lang tradisjon for å reise og støtte laget vårt med mye folk.

Nok et mulig høydepunkt som kommer for sent i sesongen. Drammen er tross alt bare drøye fem timer unna med tog, en behagelig reise. Dessuten er det ekstremt kort vei mellom stasjon, puber og stadion. En undervurdert by - noen drammer i timen i Drammen ER faktisk best. Men Østlandet i desember er kaldt, her får man testet vinterjakken.

Transport: Bergensbanen. Veiene blir sikkert stengt av snøstorm.

Pub: Kings Arms, Palmen og Rekord - de mest typete pubene finner man på Strømsø-siden, få meter fra stasjonen og stadion. Sånn sett er det liten grunn til å krysse elven, men ofte må vi det for å finne steder som tar imot mengder av bortesupportere.

Stadion: En av mine favoritter i Norge. Passe opprustet, med fire ulike tribuner rundt banen. Alle har tak, men ellers enkle fasiliteter. Intim og engelsk i stilen - unntatt kunstgresset.

Motsupportere: Engelsk i stilen er også Godsetunionen. Norges mest anglofile supportere? I hvert fall størst tetthet av Aquascutum-skjerf og typete jakker. Dyrker industriestetikken og britpopkulturen i enda større grad enn enkelte miljøer i Bergen. Dessverre har nok unionen tapt seg litt de siste årene, mulig de må gjennom et generasjonsskifte der også.

Mens vi venter på kamp: Reisebrev fra gamle dager

Dette er klassikeren av borteturene, dessverre lagt alt for seint i sesongen. Men det kan jo hende kampen blir avgjørende, som i 2014. Da hadde vi en kokende tur i novemberregnet.

Uansett er dette den korteste turen vi får i 2023. Kun én ferge, og med ny vei til Os blir dette nesten for kort til å kalles bortetur for en vestlending.

Haugesund er en bra by for bortetur, med greit pubutvalg i gangavstand fra stadion og en slags forloren sjarm. Møter du noen lokale, bare si “Ga-ga-ga-ga-ga! Bala Garba!”. Det er sånt språk de skjønner.

Transport: Alle vet veien, og så lenge Flaggruten forblir nedlagt er det kun E39 som gjelder.

Pub: Greit utvalg, som er bra siden vi alltid trenger flere puber til alle Brann-supportere. Min gjeng har vært gjennom alt fra legendariske Lord Nelson (stengt av skjenkekontrollen), herlige Captains Cabin (gulvet ga etter) og et gammelt trykkeri med fancyøl.

Stadion: Haugesund stadion har gradvis blitt flikket til et ganske ok eliteseriestadion, samtidig som man har beholdt den fantastiske plasseringen nær sentrum. Legg til ny og ekte gressmatte, så får det høye karakterer. Dessverre ser det ut til at bortetribunen er flyttet til den lille, mjøndalske kortsiden som er kommet opp nedenfor et leilighetsbygg. Der er det rett og slett ikke plass til oss. Dette må noen fikse.

Motsupportere: Måkeberget er noe av det rareste i supporter-Norge. Her er det cowboyhatter og trommer blandet med anglofili. Ikke alltid lett å skjønne hvor de står på stadion. FKH fyller kun stadion mot Brann.

Dette tipper jeg blir siste mulighet til en bortetur til Dag Solstads hjemby på mange år. Sandefjord må være en soleklar dumpekandidat - og det er forhåpentlig ikke vi.

La meg ile til med å understreke at Sandefjord Fotball ikke er Solstads klubb. Han er tilhenger av Sandefjords Ballklubb, noe man lærer i et av tidenes morsomste fotballinnslag, med Solstad, Harald Eia og Bård Tufte Johansen i hovedrollene.

I motsetning til Solstad, kan vi veien til både det “nye” og det enda nyere stadion i utkanten av Sandefjord. Kanskje skal vi traske turen for siste gang.

Transport: I Dag Solstads ånd anbefales Vestfoldbanen. Man skal alltid ankomme en generisk østlandsk småby pr. tog, med koffert i hånd. Noen vil kanskje kombinere kamp med båten til Strömstad?

Pub: Nedover mot kaien ligger både en irsk pub og et sted med det gode navnet Kokeriet, Men Sandefjords brune perle er Tix-kjelleren, der gamle alkoholiserte hvalfangere forteller røverhistorier. Og Sandefjord har pub på stadion, der bortesupportere har vært velkomne. Legg merke til de magiske plastglassene med prosaisk Grans øl.

Stadion: Komplett dott enno heter nå Release Arena. Regner med de spiller “Please release me” i pausen. Bortetribunen er noe av det rareste i Norge, en slags balkong med noen rader og en utstyrsbod i midten. For øvrig er det faktisk en grei stadion, med to bratte langsider og ekte gress.

Motsupportere: Finnes de? Blåhvalane må være Norges mest anonyme supportergjeng, selv om de overrasket med opptil flere bluss i kvaliken mot Kongsvinger i fjor. Ellers går det i “Guttane! Guttane!”. Selv om Sandefjord har en stor fotballhistorie, har prosjektet Sandefjord Fotball aldri fenget folket der.

Uff. Det sier jeg ikke på grunn av motstanderen, men stadion vi skal spille på. “Aldri mer Intility!” har jeg sagt flere ganger, men likevel trekkes jeg tilbake av noen masochistiske tendenser jeg ikke kan forklare.

Her har vi aldri vunnet, og knapt nok tatt poeng. En endeløs rekke av nitriste opplevelser, selv når vi møter Jerv og KFUM der. Er VIF i en sine mange tunge perioder, kan du banne på at det snur mot oss.

Likevel er vi alltid ganske mange her, hovedsaklig på grunn av bergenserne som bor i hovedstaden. Stemningen har sjelden vært på topp.

Transport: Samme som Stabæk, bare at du tar t-banen motsatt vei, til Helsfyr. Det vil si: Politiet ønsker at du tar den forvirrende linje 5 (Ringen som burde hete Kringlen) til Hasle, av sikkerhetshensyn. Da må man gå 10 minutter gjennom en mørk skog, noe som ikke akkurat føles tryggere.. Alternativ: Gjem Brann-skjerfet under jakken og kjør Helsfyr.

Pub: Oslo by har så mye hun kan by på, sjapper vi kan spy på og steder vi kan sette i Brann. Følg med på Bataljonens nettside for offisielt møtested. Andre vil nok samle seg mer uoffisielt - med en viss risiko for massearrestasjon (Frogner) eller andre tildragelser (Two Dogs).

Stadion: Jeg har som sagt lagt Intility for hat. Rent objektivt er det en ok stadion, samtidig som den kunne vært mye bedre. Mye betong, bratte trapper og elendig safe standing-opplegg gjør det vanskelig å samle de syngende troppene. Noen bør organisere i år.

Motsupportere: I den grad vi har en erkefiende, er det disse. Men VIF-supporterne har endret seg gjennom årene: Den gamle, lett forfyllede gjengen som sang om bønder og fiskere er skjøvet til siden av yngre ultras og enkelte i overkant trente slåsskjemper. Det finnes opptil flere hyggelige VIF-supportere, men det finnes jammen det motsatte også. Regner med at Ruslebiffen stiller i bar overkropp, som vanlig. Alle timene i vektrommet, solarium og hos tatovør må jo brukes til noe.

Det har vært mange klassiske turer til oppgjør i Oslo. Her er et knippe reisebrev:

Her var vi i fjor, forfjor og årene før der. Uansett divisjon, til Nadderud må vi. Ærlig talt føles det mer naturlig å møte bydelsklubben på et nedslitt kommunalt anlegg i Obosligaen enn i Eliteserien.

Men Stabæk er enkel å komme til, kan kombineres med mye i hovedstadsområdet, og har tross alt vært en toppklubb siden tidlig 1990-tall.

Og kanskje kan vi synge slageren fra 1997? “Stabæk, no har de rotet det vekk. De drakk for lite øl. No e det vi som tar sølv”.

Transport: Kom deg til Oslo. Så tar du t-banens linje 3 til Bekkestua og går derfra.

Pub: Blir nok samme pub som alltid. Onkel Blaa begynner å bli en klassiker, og har lenge godtatt at Brann-supportere tar over det meste en kveld i året. Og hvis det er noe vi misunner Oslo og Bærum, er det slike småbrune bydelspuber.

Stadion: Nadderud, ja hva skal man si? En positiv vri på det er at stadion fremsto i et slags nostalgisk, sjarmerende lys etter hvert som sterile boller poppet opp rundt i landet. Men man skal like forblåst, østeuropeisk betong for å se sjarmen. Absurd at denne stadionen finnes i en av Norges rikeste kommuner. Gjengrodd betong, stinkende festivaldasser og gjørme. Det planlegges ny stadion, som det har blitt gjort de siste 20 årene.

Motsupportere: Stabæk har faktisk en supporterkultur. Gudene skal vite at de ikke er mange, men den “harde” kjernen er tross alt ganske ekte og kokende. Her går det i Parajumper-jakker og sleik. På sittetribunen blir det nok tynt, dette er tross alt i jaktsesongen.